«Friheten var blokkert av en solid ståldør. Kroppen skalv. Jamringen fra nabocellen, som hadde pågått hele natten, gikk over i hulking. Han veltet seg unna sitt eget oppkast, en bevegelse som fikk det takmonterte overvåkingskameraet til å dreie etter.
Espen så seg rundt. Hvordan havnet han i arresten? Og hvor var skoene? Beltet? Brekningskrampene hadde herjet i kroppen hele natten, men akkurat nå trakk de seg tilbake. Han reiste seg og hamret på døra. Hørte de ham? Joda, to politibetjenter ankom straks etter. Låste opp. Førte ham i retning mottakelsen.
Minnene fra gårdagen var borte, men følelsen av å ha satset stort og tapt alt, var der fortsatt.
«Navn!» utbrøt politimannen bak desken. Så strengt på ham.
«Espen Hell.»
«Vet du hvorfor du er her?»
Han ristet på hodet.
«Du var overstadig beruset på offentlig sted i natt. Et under at du i det hele tatt klarte å holde deg på beina står det her. Erkjenner du forholdet?»
Fangen nikket. Det ene øyet føltes hovent.
«Hvis du godtar forenklet forelegg, slipper du videre rettsprosess. Om du har kastet opp på golvet, blir det en tusenlapp ekstra.» Politibetjenten studerte monitoren, ristet på hodet.
Espen signerte der han ble bedt om.
«Her er dine personlige eiendeler. Telefonen er i posen. Pilleboksen med umerket innhold kan jeg dessverre ikke utlevere.»
Angstdempende tabletter. Skulle gjerne tatt en av dem nå. Den fortrengte sannheten om hans personlige fiasko var som kullsyre i blodet, og presset mot korken økte. Overmodig var ordet. Måtte de nærmeste en gang tilgi ham.
Espen grep mobilen. Tolv tapte anrop! Alle fra det samme ukjente nummeret. Og fem talebeskjeder.
‘Siste melding mottatt i dag klokka 06.45.’ «Hei, det er fra politiet igjen. Det har som nevnt skjedd en ulykke. Vennligst ta kontakt.»
Han trykket nummeret.
«Espen Hell. Dere hadde ringt?»
«Ja endelig, der er du. Vi må snakke med deg. Er du langt unna?»
«Jeg tror jeg er i … fyllearresten.»
«Arresten? Da har du gått feil, men stå der, vi kommer ned og henter deg.»
Espen støttet seg inntil veggen. Oppmerksomheten ble dratt mot TV-skjermen bak skranken.
«En trafikkulykke har skapt kaos i morgenrushet», sa reporteren.
Bildene fra ulykkesstedet var innrammet i blålys og gule sperrebånd. Et kjøretøy lå med hjulene i været. Bilskiltene var ikke sladdet. Espen skled ned langs veggen. Holdt hendene foran ansiktet. Reporteren fortsatte.
«Personbilen kjørte i feil kjøreretning og kolliderte med en taxi. Politiet leter nå etter sjåføren.»
Gjennom fingrene skimtet Espen to skikkelser med kurs mot ham.
«Er det Hell?»
Espen fjernet hendene fra ansiktet og så opp. To alvorlige fjes. En mann og en kvinne. Den uniformerte mannen grep ham i armen og reiste ham opp. Klikk. Håndjernene var på.
«Beklager forholdsreglene, men når sjekket du bagasjerommet ditt sist?» spurte kvinnen i sivil.
Espen stivnet. Et vagt minne formet seg. Et lik? Ikke si at marerittet fra i natt var sant? At det virkelig hadde hendt? På ekte? At han hadde kjørt rundt med en død person i bagasjerommet? Offeret? Joda, det var akkurat den han trodde. Og fryktet. Faen. Satan. For et brennende helvete han hadde havnet i.
Den døde anklaget ham. Fra det hinsidige. Ikke rart. De hatet jo hverandre.
Men hvordan kunne det i det tatt være mulig? Han hadde aldri vært involvert i slike miljøer. Og hvem var i så fall drapsmannen? Det kunne være hvem som helst. Hvem som helst! I teorien. Men ikke ifølge nattens drøm. I marerittet var gjerningsmannen lett å finne. Ham selv.»